Etter å ha tilbragt natt til mandag i en buss der man sovner og våkner om en an grunnet sovestilling og i håp om å være framme, så er det ikke rart man er sliten. Jeg har vært våken (sammenhengende) siden klokken fem i morrest om man ser bort ifra at jeg sov noen timer i sta. Jeg hater meg selv. Jeg hater å snu døgnet å være våken hele natten uten å ville det selv, bare fordi man ikke får sove, siden man allerede har sovet på dagen. Nå gleder jeg meg egentlig litt til å dra til Narvik på torsdag, merker jeg, så det skjer noe. Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg ikke ble med Fabian, jeg har ikke noe å gjøre her, og nå er det for seint å dra noen steder.
For første gang i mitt liv har jeg også opplevd å bli bilsyk. Uten å spy, heldigvis. Men å være kvalm i 8 timer var ikke spesielt gøy det heller. I går kveld dro jeg fra Oslo klokken elleve på kvelden, med shorts, siden det var over 20 grader ute. Jeg fikk lyst til å endre på planene mine når jeg gikk ut av bussen i morrest og ble møtt av liksom.... 10 grader og regn. Jeg vil tilbake. Jeg savner Fabian. Jeg vil drite i alt til høsten. Herregud. Slemme nattetanker.
